Personlighetspsykologi er en viktig vitenskapelig gren som underbygger arbeidet til alle som driver med personlig utvikling. Den handler om menneskets personlighet, og hvordan den kan forstås i sine mange variasjoner og også hva som er felles for mennesker på tvers av alder, kjønn og kultur.

Studiet av personlighetspsykologi dreier seg delvis om hvordan personligheten er sammensatt, og delvis om hvor personligheten “kommer fra”, altså hvordan vi blir sånn som vi er. Spørsmålet om hva som er viktigst av arv og miljø, og om hva som skiller normal og sykelig utvikling (personlighetsforstyrrelser) blir derfor mye undersøkt innen denne vitenskapen. Dette er en ganske ung del av psykologien som ikke fikk sitt gjennombrudd før like før andre verdenskrig. Da var den først og fremst påvirket av Freud og psykoanalysen, men i tiårene siden har mange andre perspektiver kommet til. Jung, Fromm, Erikson og Piaget er noen av de mest kjente teoretikerne på dette feltet, og de fleste som har studert psykologi og relaterte emner som pedagogikk har nok støtt på disse forskerne.

En av psykologene som har vært veldig viktig for dem som er interessert i personlig utvikling er Maslow, mannen bak den kjente Maslows behovspyramide. I teorier som Maslows legges vekten på hvordan mennesket kan realisere seg selv og la sin personlighet komme frem til sitt ultimate potensial. Det finnes imidlertid mange alternativer til Maslows teorier. Læringsteoriene legger for eksempel stor vekt på at mennesker lærer seg bestemte mønster av reaksjoner og handlinger, altså vaner, som er svært stabile og derfor er kjernen i personligheten til den enkelte.

Dette er imidlertid et kontroversielt syn. Er det virkelig slik at barn og ungdom tilegner seg vaner som de senere aldri kan bli kvitt, fordi de er del av den enkeltes personlighet? Blant de som jobber med personlig utvikling mener mange at dette er en ekstrem tolkning, fordi den som ønsker det kan gjennomføre store endringer i sin atferd og tankesett.